Corona, isolasjon og psyke

Tja…hva skal jeg si? Utenom at folk jeg helst vil glemme dukker opp i drømmene, og tankekjøret med alle ubehagelige og vonde ting fra fortiden plager meg hver dag( det gjorde det før også, utenom da jeg satt ute og drakk), så har jeg det som plommen i egget. Får alt på døra, og sender et brev engang iblandt fra min egen postkasse. Er både deilig, men også skummelt( man blir veldig inne i sin egen trygge boble). For meg så har denne pandemien egentlig vist hvor god jeg er på å tilpasse meg. Men, jeg som før MÅTTE ut og ikke klarte holde meg hjemme,…mulig det blir veldig vanskelig å komme meg ut igjen? Altså, ikke for å gå på pub, men bare gå utenfor døra. Jeg vet ikke hvordan min stadig lurende panikkangst reagerer,…har jo slitt i tredve år med å klare gå ut døra og gjøre noe som helst utenfor Vestli. Brukte årevis bare på å komme meg et par hundre meter til butikken her borte, årevis på å klare komme meg ned rulletrappa på T banen, osv. Det har vært slik like til dagens dato, egentlig. Noen ganger har det bare ikke fungert. Noen ganger har jeg fått panikkanfall på Stovner, på banen eller på torget her. Og helvete er det, for det er som å dø fysisk. Kroppen sier bare takk for seg og null kontroll på ubehaget.
Vel, uansett har jeg det godt. Det er en jernvilje og seighet i meg da det virkelig gjelder, og den har bært meg. Men, mest av alt så har Gud holdt meg fast. Han har Ikke spart meg for jævelskap i livet, men gitt meg styrke og tro til å stå igjennom det.
Håper de som trenger det får en ørliten inspirasjon og trøst av å vite at de ikke er alene i sin strid❤️. Jeg vet jo hvor mange som sliter veldig.