En bok om jøder og mine tanker

utdrag fra : Vår jødiske reise. Cappelen forlag. Anne Sender. 2013

Det som jeg mener er en skamplett på vår nasjon, jeg vil gjengi her, uten tillatelse fra forfatter, men med håp om at jeg blir tilgitt, fordi jeg vil at flest mulig som fremdeles benekter, skal innse hva de ikke vil innse, også i dag:

-Markus satt med artikkelen om ‘Det norske jøderanet’ som sto i Dagens Næringsliv, (DN) 27. mai 1995.
‘Du kan aldri forstå hvor smertefullt og opprivende det var å få åpnet sårene igjen. Vi fikk leiligheten vår igjen’, sa han.
‘Men tenk på dem som orket å gå rettens vei, og som aldri nådde frem overfor de norske dommerne. Forestill deg å kjenne fornedrelsen og tapet de opplevde da de ikke fikk tannlegepraksisen eller forretningene sine tilbake, selv om de hadde full dokumentasjon på eierskapet. Det var én lov for ’ekte nordmenn‘ – og en annen for oss’.
Journalist Bjørn Westlie hadde nettopp lest Kristian Ottosens bok I natt og tåke, der han skrev om forstander Kai Feinbergs liv. Westlie husket at Feinberg fortalte at andre hadde overtatt hjemmet hans da han kom tilbake fra konsentrasjonsleiren – uten at det ble oppklart hvorvidt han fikk det eller andre eiendeler tilbake. Etter graving i Riksarkivet hadde Westlie nå funnet to historier som viste hvordan advokater og byråkrater hadde beriket seg på deporterte jøders konfiskerte eiendeler. Den tredje historien omhandlet en forretningsmann i Tønsberg som ble tekstilgigant, basert på øyeblikkelig overtagelse av varelageret til konkurrenten over gaten. Konkurrenten var jøde og ble plutselig borte ved arrestasjonene av alle mannlige jøder 26. oktober 1942. Det kuppet la grunnlaget for kleskjeden Adelsten. Artikkelen om nordmenn som skodde seg mens jødene var på vei til dødsleirene, vakte stor oppmerksomhet. Det som festet seg sterkest i opinionens bevissthet var at de få som kom hjem, fikk minimalt tilbake. Høyremann i Stortingets konstitusjons- og kontrollkomité, Petter Thomassen, insisterte på at Justisdepartementet utredet saken dypere.
Kanskje skjulte det seg tilsvarende historier i arkivets mapper?
I hele den jødiske gruppen ble artikkelen mottatt med frykt. Forstander Kai Feinberg sa selv absolutt nei til å kommentere saken. Han visste selvsagt at det var mange flere med like historier om tap og minimal tilbakeføring. Men han var redd.
‘Vi vil ikke bli trodd, og antisemittismen som vaker under overflaten vil komme opp igjen’, mente han.

• Den siste avgjørende behandlingen ble gjort under statsminister Bondevik og justisminister Dørum, og resultatet ble offentliggjort under en festmarkering i Konserthuset for Israels 50 år 24. april 1998. Det var en stolt norsk statsminister som med hele sitt hjerte, både det religiøse og det politiske, ga sitt lands jødiske borgere den eneste rettferdige økonomiske oppreisningen. Det var ikke penger gitt som kompensasjon, ikke en erstatning for tapte saker, men tilbakeføring av midler myndighetene den gang selv hadde stjålet.

Nyttig når man tenker etter. Mye av det hun beskriver er tankevekkende, også trist og vondt, spesielt fra tiden rundt krigen, og hvordan nordmenn også, som nå, kan oppføre seg uanstendig rasistisk.
Ikke glem at jeg faktisk kun er imot den sekulære ideologisk- politiske Israel som stat, og deres behandling av Palestinerne, jeg er IKKE IMOT jøder som folk!
Jeg er selvfølgelig også imot og forakter alle undertrykkere og maktsyke galninger i enhver sammenheng, uavhengig av nasjoner, tro og kultur. Jeg har aldri hatt noe imot andre mennesker basert på tro, kultur eller annet. For meg stiller alle likt. Vi er mennesker og vi blir født, lever, og må dø. Hva vi gjør i tiden mellom fødsel og død,…er hva som definerer oss som individer og medmennesker.
Nesten ingen klarer se jødedom og folket som en side av saken, og ideologien som Israel er bygget på, som en annen side av saken. Jeg mener at det er der som dagens antisemittisme har grobunn. Og flere tusen år gammelt stammehat, like siden isralittene massakerte og undertvang seg vei inn i det lovede land. Akkurat slik man oppfører seg den dag i dag i verdens kriger og uro. Palestinerne blir jo sett på som den urgamle fiende…Filisterne…men de bodde der før isrealittene for tre fire tusen år siden, så alt dette som skjer er absurd. Absurd. Men, det er ytterliggående islamister, maktsyke kristensionister, korrupte innblandere, ultrareligiøse enklaver,…som fyrer opp hatet.

Jeg støtter så visst ikke terrorgrupper eller politisk- religiøs fanatisme fra noen part i konflikten. Uansett er det de fredelige, hardt prøvede sivile, barna, samfunnet, livsgrunnlaget, fremtiden…….., som ødelegges for de mange.

Historisk sett så er det vanskelig å klare skille mellom politikk og jøder som folk de siste hundreogfemti år, dvs den moderne historiske tid. I det hele så er det også umulig å skille andre religioner fra politikk. Religion ER politikk, og det hjelper ikke uansett hvor sekulære vi kaller oss…..religionen ligger å lurer under, men vi er sjelden klar over det.

Jeg foretrekker å se et skille mellom åndelighet og politikk, derfor ser jeg tingene på min måte.

Menneskets iboende råskap er lik hos alle, uansett hvem , hva og hvor. Israel skiller seg ikke ut fra noen andre staters overgrep, nettopp pga hvordan menneskets framferd preger historiens tragedier. Den undertrykte og forfulgte blir undertrykker og forfølger. Slik har det alltid vært i vår sørgelige ettermæle som sivilisasjoner. Eneste vinneren er døden og elendigheten. Og hvem er ofrene? Det er vi nok alle, menneskhetens vandring mot samme primitive syndefall….ingenting er nytt under solen.
Dette er arvesynden, om noe.

‘- Nelson Mandela, siterti i Aftenposten 28. august 1990: ‘Jeg har gitt til kjenne min innstilling til sionismen. Hvis sionismen betyr underkjennelse av palestinernes rettigheter og dermed undertrykkelse, da fordømmer vi sionismen. Hvis sionismen innebærer retten til en jødisk stat, hva jeg mener den gjør, så ser jeg i sionismen en meget anbefalelsesverdig bevegelse.’ Utdrag fra: Vår jødiske reise. Anne Sender.

Men, tilbake til boka, som jeg anbefaler på det sterkeste. En hjertevarm og god fortelling fra en god kvinne🌹

«- Milorgs fluktruter var i starten først og fremst beregnet på å få ut egne mannskaper som var avslørt av tyskerne, de var derfor lite innstilt på å utvide til andre flyktninggrupper. Da alvoret for jødenes situasjon endelig gikk opp for Milorg, var det andre, mer løselig tilknyttede deler av motstandsbevegelsen som tok tak i utfordringen, med og uten Milorgs godkjennelse. Carl Fredriksens Transport, utgått fra Gartneriet ved Carl Berners plass, fraktet alene mer enn 500 jøder til Sverige over en periode på seks uker. Andre grupper tok bare med seg jøder om de kunne betale mellom 10 og 15 000 kroner per hode. Det var det mange som ikke greide fordi alle verdier allerede var inndratt av nazimyndighetene. Noen norske jøder har bitre minner om Milorgs avvisning. Det mosaiske trossamfunn (DMT) jobbet allikevel i mange år for at Milorg skulle få en anerkjennelse ….»

«-‘Det var eget blod, svette og tårer i den grunnmuren vi la sammen for den jødiske staten den gang – og vi fortjente den. Palestinerne må gjerne få jorden de trenger for sin stat nå – de fortjener den, og det vil gi Israel fred’, sa Markus.».
Utdrag fra: Vår jødiske reise. Anne Sender.

Det viktigste av alt, og det gjelder alle jøder hvor som helst i verden: Hun skriver: «Menigheten brukte flere år på å bevisstgjøre det norske folk om forskjellen på jøde og israeler, om hva et norsk-jødisk trossamfunn er, og det faktum at det er israelske politikere som har ansvar for politikken som føres i Israel. I årevis snakket mange av oss om nødvendigheten av historiekunnskap i skoleverket. Og vi snakket om antisemittismen. Om hvordan den røde linjen går ved demonisering, overdrivelser og uetiske sammenligninger. Disse øvelsene gjorde vi, ikke bare for vår egen del, men fordi det finnes noen grenser et samfunn må finne sammen. Grenser vi må hjelpe hverandre å overholde.»

(Mitt notat: Jeg unner jødene i Israel sitt land, men også unner jeg Palestinerne sitt eget land. Det den da nitti år gamle Markus sa den gangen, er ordene som bude ha stått skrevet i gull, på alle vegger i Israels politiske korridorer)