Et ubehagelig «hekt», som «gikk over» ganske fort,..heldigvis. Kjærlighet er ikke slik!

Nesten Et hekt, veldig nært det, ja

( Etter dette ble skrevet, har jeg kommet ganske langt vekk fra det første sjokket. Jeg forstår bedre hva som skjedde og kanskje hvorfor. For deg som har opplevd å bli «hekta»,— jeg forstår nå hvor jævlig vanskelig det kan være å endre egen adferd og tankegang. Disse tingene ligger dypt i en! For min del har jeg kommet ut av det verste, men fremdeles marer han hjernen min, mest fordi det endte så dårlig. Å kutte alt pr sms, blokkere meg for all kontakt. Feigt, hensynsløst og unormal adferd. Jeg ville bare være en støtte og trodde han ville det. Men, kanskje det likegodt var det beste som skjedde. Lær av dette, om det er noe nytte i det, dere)

Jeg har nok forstått mye mer av problemet jeg skrev om. At jeg forelsker meg i menn som ikke er i stand til, eller ikke vil, gi meg det jeg trenger i et forhold, kommer av at jeg spiller opp igjen og opp igjen situasjonen i barndommen min. Det ligger dypt begravd i meg, og jeg har ikke villet sett det før nå. Konstant prøve alle måter på å bli sett, gitt kjærlighet og omsorg fra en far og delvis mor, som ikke evnet å se meg eller gi det et barn emosjonelt trenger. Jeg oppsøker slike situasjoner og blir hekta. Det handler egentlig ikke om min venns mentale disposisjoner, eller diagnoser. Det handler om meg og at jeg lar han kontrollere og manipulere mine følelser via komplett uforståelig adferd og løgner. At han ikke er voksen nok til å håndtere meg, det er forståelig, og han har gjort det på en drittsekk, kujon og hensynsløs måte.

Derfor mister jeg kompassretninga og alt havner i en runddans av samme dritten opp igjen og opp igjen, uten å komme millimeteren nærmere en bekreftelse, eller klarhet.

Det er neppe noen mulighet for at han endrer sin adferd i forhold til meg, men jeg kan og er iferd med å endre min adferd i forhold til ham! For det er jo bare meg selv jeg kan endre. Å spille barndommens kassett om avvisning og uttrygghet hele livet har nok ødelagt mye for meg, men å plutselig forstå det som 62 åring, er vel bedre sent enn aldri.

Jeg må slutte å skape slike situasjoner, og det begynner og slutter med meg. Man må se seg for før man hopper tankeløst inn i noe.
Jeg er faktisk veldig glad i ham, men dette gjelder ikke bare meg og han, men også en familie.

Jeg må kontrollere min egen pasjon og bruke fornuften , selv om hjertet så gjerne vil, uansett så forferdelig vondt dette er, og slippe krampetaket, for dess mer jeg klamrer, dess mer vil han stenge meg ute i fremtiden også.

Da kanskje han også klarer være såpass trygg på at jeg ikke overvelder ham med uønsket kjærlighet, at han kan oppføre seg mer anstendig( om ikke, da behøver jeg ikke se ham)

Her er to mennesker med store mentale utfordringer som driver å kontrollerer hverandre som i en brytekamp, en taus kamp for livet, omtrent. Men det var jeg som falt for ham, jeg som gikk av hengslene av forelskelse. Han har ikke forstått meg i det hele tatt.

Kjenner også på samme følelser som for mine foreldre nå, i forhold til ham: raseri, fortvilelse, forakt, ømhet, medfølelse, enda mer forbannelse bitterhet og raseri, enda mer forakt, skamfølelse og sinne mot meg selv, selvmedlidenhet…osv. Følelser jeg aldri helt har klart å forstå. Jeg vet ikke hva kjærlighet er, for har mest opplevd mentalt misbruk i hele livet, men jeg vet ikke hva hat er fordi jeg er en vakker sjel som ikke klarer hate. Jeg kommer til å klare meg.

Herregud, at jeg ikke har villet innse dette , det har nok ligget i bakhodet hele tiden, jeg har ikke villet vite av det.

Det er nok en livslang vei jeg må gå, men det er både vondt og godt da man plutselig innser en reell sannhet

Jeg vet ikke hvor lenge jeg trenger på å løsrive meg helt her, men har startet med å ikke sende sms denne uka, han responderer kun under tvang og leser sikkert heller ikke, for han sluttet lese messenger mld mine for lengst, også en psykisk kontrollmetode over sinnet mitt( som jeg selv har lagt opp til)

Kjenner jeg begynner bli rasende forbanna her jeg sitter, både på meg selv for min utrolige naivitet og velmenende idioti, og på hans råtne oppførsel.( er vel eneste bedritne måten han vet å håndtere ting på)

Jeg skal klare dette her! Jaggu skal jeg ta og holde på kontrollen i mitt eget liv, for det er eneste jeg kan gjøre. Jeg forbannet meg på at jeg ikke skulle bli en martyrfigur som min mor , for lenge siden, og her bedriver jeg jaggu akkurat det!

Vel, ingen psykoanalyse har kunnet hjelpe meg om jeg ikke klarer se ting for det de er sjøl, så spiller ingen rolle at din yrkesetikk( vel,…medmenneskelighet er nok undervurdert)ikke tillater deg å hjelpe meg. Nå er jeg forbanna på deg, nå føler jeg meg avvist igjen, hva ville jeg egentlig at du skulle gjøre? Jeg må slutte søke bekreftelser, det er jeg som setter igang dette. Om folk i mitt liv har behandlet meg som de har gjort, truet meg på livet, deriblandt min far, med og uten våpen, menn som voldtok meg som barn, ungdom og ung voksen, noen som seriøst var ute for å myrde meg, mennesker som forfulgte og mobbet meg, trakassering, alt det verste man kan oppleve i livet……..og mitt alkoholbruk, «mannsbruk»for å rømme , få kontroll , få makt over menn, herregud, alt står som skrifta på veggen. Men jeg har tungt for å lære og å ta det innover meg, for det er alt for smertefullt.

Prosess pågår, jeg er ikke Skogfinnekvinnfolk for ingenting!

Og, det er latterlig at jeg også blir forbannet på ham, det er jo meg som lager det vanskelig fordi jeg ikke klarer slutte tenke på ham!

Nå får jeg bare prøve så best jeg kan å følge opp meg selv, det blir ikke lett, og utfordringer blir det nok av,…men denne gangen vil jeg prøve å gå fremover! Kanskje jeg skriver iblandt fordi da vet jeg noen gidder lese det, selv om du ikke kan svare. Det er viktig , selv om jeg ikke vet om det er riktig. Den evige jakten på et anker i livet er forferdelig vondt. Men jeg finner vel ro, om ikke annet den dagen jeg forlater verden. Har nok noen gode år enda, om jeg klarer temperere både pasjoner og fantasiverdenen jeg har flyktet til i seksti år.

Og jeg lærer, stol på det! Men det gjør vondt, søren også!

Forhåpentligvis kommer jeg til å le oppgitt av alt sammen en dag, og tenke at jeg var en overfølsom og godt voksen umoden person.