Alkohol i pandemiens tid
Jeg sitter og tenker på at det sitter mange hjemme og kanskje drikker mer enn de vanligvis gjør. Ser jo på media at alkoholsalget fra butikk og pol har gått opp, og det er ingen overraskelse. Folk kan jo bli ganske frustrerte over tilstanden, når det er så mange restriksjoner på offentlig og sosialt liv. Ikke det at alle endrer alkohol eller rusvanene sine, men det er en fare for at det blir for mye, spesielt om man er alene, eller har det mindre bra fra før.
Drikking er en godtatt vane når vi møtes sosialt, den « kose seg» kulturen MÅ nesten innebære tilstedeværelsen av alkohol. Noe annet er nesten utenkelig.
Men ikke alle er skrudd sammen slik at de klarer seg med et par tre glass i godt selskap, eller unngår å sitte alene å drikke privat. Det står ofte skrevet mye i avisen under tittelen « Drikker du for mye?». Og så følger spørsmål du kan merke av for så se resultatet. Slike tester er nok nyttige, men de løser ikke problemet, om du faktisk har et. Folk’s grunner for å drikke er veldig individuelle, og noen drikker, fks i land der vin er en viktig del av matkulturer, nesten alltid til mat. Men, sjelden overdrevent. Det er når man MÅ drikke alkohol i enhver sammenheng, at jeg mener problemene begynner.
Spør deg selv hvorfor du bare må ha deg en knert eller drikke øl i ulike situasjoner. Er det fordi du føler deg utenfor sosialt om du lar være? Drikker du hjemme, uten noen spesiell grunn? Er det liksom greit om du rett og slett blir full, enten i sosialt selskap eller alene? Om sistnevnte er tilfelle, så mener jeg du har et problem.
Å la være å nyte alkohol, det er nesten utenkelig når vi er sammen med andre sosialt. Merkelig nok, fordi hvorfor kan man ikke ha det like hyggelig uten? Vår nordiske kultur er preget av mye fyll, kanskje fordi vi ikke er skrudd sammen på samme vis som kulturer i sørligere strøk. Hører ofte, og har selv følt, at man er som en fisk på land, om man ikke deltar i det forventede drikkeritualet i nesten enhver situasjon.
Tilbake til det som er tragedien, nemlig misbruket. Alkoholen har ødelagt livet til folk og deres nærmeste, også til andre i omgivelsene, i århundrer. Det er som en pandemi som har herjet verden siden Adam’s tid. Og tatt liv, ikke minst. Ufarliggjøringen av denne form for rus, dvs alkohol, overgår det meste, og unnskyldningene og fritagelsene fra realitetene, er like tallrike som stjernene på himmelen.
De som forsøker gjøre noe for at folk ikke skal drikke for mye, blir beskyldt for overformynderi, være religiøse sure kjerringer, fanatikere og idiotforklart.
En ting vi vet med sikkerhet, at prøve stoppe folk fra å ruse seg, er noe som man kan glemme. Det viser både « krigen mot narkotika» ( som narkotikaen har vunnet for lengst) og fks forbudstiden. Ethvert forsøk på å stoppe tilgang har vært som å sitte i en båt med fler hull enn man har propper. Glem det.
Det er faktisk du selv som må ta en avgjørelse angående rusbruken din. Det finnes ikke noe menneske eller noe opplegg i denne verden som kan få deg til å slutte eller minske alkoholforbruket ditt, om du selv innerst inne slett ikke har lyst. Er det utenkelig, skremmende, asosialiserende eller umulig å se for seg et edru liv? Selvfølgelig kan det føles slik. Kommer mye an på den ekte underliggende grunnen til at du ruser deg. Det er faktisk også bevist at noe sitter i genene, og de som har disse « misbruksgenene», som jeg kaller det, har lettere for å havne på kjøret enn andre. Men så har vi også de som har hatt et helvetes liv/ oppvekst. Offer for vold, psykisk og fysisk vold, overgrep og dysfunksjonell oppvekst/ omgivelser. Mobbeofferet, voldtektsofferet….lista er like lang som evigheten. Vi som har hatt « et helvetes liv», kan virkelig ha grunn til å ruse oss for rett og slett fungere i denne verden. Vi gjør det for å overleve livet, som jeg bruker å si.
Jeg skal fortsette å skrive om disse tingene, etterhvert som jeg får tenkt over hva som kan være til nyttig refleksjon. Jeg gidder ikke komme med hverken moralske pekefingre eller fordømmelser…skal om ikke annet prøve unngå det. Vi er alle på en tynn line når vi balanserer oss igjennom livets mot- og medgang, og det hender rett som det er at man faller. Poenget må vel være at man kravler seg på beina igjen og ikke gir opp.
I neste « skrifting», skal jeg prøve å reflektere litt over mine personlige erfaringer og hva jeg mener er viktig for deg å kjenne etter i ditt eget liv, jeg kan ikke skrive ut i fra andre’s liv, bare mitt eget. Alle har sin unike opplevelse av livet, så jeg gir ingen garantier eller « frelse» for noen, men tro på seg selv og på at det finnes noe som er høyere enn oss selv, og ikke minst håp, uansett hva man tror på forøvrig, er en viktig del av dette, noe som jeg skal komme tilbake til senere. Om det kan gi noen en aha- opplevelse, så har jeg allerede kommet med et poeng som kan få deg til å tenke litt over livsmønsteret ditt.
Kom tilbake hit en annen dag. Kanskje jeg har skrevet mer, men det tar litt tid. Man kan ikke forandre noe på flyvende flekken, det krever selvinnsats og innsikt.
Ta en titt på lenken fra Helsedirektoratet ifh til pandemien og jula
https://www.vg.no/annonsorinnhold/helsedirektoratet/alkohol2020/
