Reiser i Finnskognatten 1965-1975

Hva visste man vel da man var liten, om hvordan livet skulle bli den siste biten.

Husker turene til tante Oddbjørg på Grue Finnskog, det var noen av de beste øyeblikkene i oppveksten, i tillegg til å besøke bestemor Lukashaugen, på Nor i Branvald.Om vinteren, på vei hjem seint på kvelden fra tante. Snøen tynget den svarte skogen som så ut som tusser og troll mot en stjernestrødd iskald nattehimmel.

Åh, se! Der hoppet en hare! Et rådyr eller, pass på, kjør forsiktig! Det er glatt på disse skogsveier, elgen kan brått komme ut i veien!Varmen fra pappa’s solid monterte varmeapparat, deilig varme. Den jevne duren av motoren, ikke et hus eller en bil ute, det var seksti og tidlig syttitallet, langt inne på skogen. Og jeg ble så trett så trett.Men, lukten av siggarettrøyk og en snev eksos, gjorde meg bilsyk, så vinduet måtte opp i en liten sprekk.

Disse bilturene ble en høydare i barndommen, for det var så trygt og godt hos bestemor og hos tante. Og søskenbarna mine å leke med. Jeg ønsket så ofte at jeg kunne bo hos dem da jeg var liten…..det hadde vært så fint.

Snøen glitret og sang under bilhjulene, der kilometer på kilometer ble tilbakelagt….milene var så lange, likevel så korte. Magien fra å være trygg i en gammel bil, sammen med mamma og pappa, magien fra skogen…den som alltid var så lokkende, men også så truende.-

-Kom, kom, sang det fra vinternatta. – Det er her du hører hjemme. – Det er her de gamle furuleggene leder deg mot horisonten, på veien mot ditt opphav. – Du er eldre enn skogen, du er yngre enn sommergresset, men du er ett med oss, vi, universet’s tjenere.- Se opp på stjernene, se inn i uendeligheten. Nå, i dette øyeblikk vet du alt, er alt, kjenner Gud og du er ett, ikke gå bort, bli her, dette er din arv!

Slik sang skogen til meg.