Det er noe som heter sorg. Dyp sorg

Jeg er visst i depresjonens dal, har jeg skjønt. Gått feil vei siste par ukene. Griner nesten av minste ting, savner Shaeenpus, den tiende skulle han blitt sytten år, den fjortende er det et år siden han gikk bort. Er ikke vant til å bli slik uten videre, før gikk slik mental nedtur over med en real fest. I allefall trodde jeg det, egentlig gikk det aldri over. Tungheten har kommet og gått siden barndommen. Men nå har jeg det bra egentlig, men seksti år skygger for utsikten til Paradis der fremme. Det er skummelt og lite hyggelig å bli slik, jeg trekker meg totalt vekk fra verden. Skumle tanker kommer feiende inn uten varsel, men jeg må være her for Nusse. Vel, man rir den vel av denne gang også. Ha en god sommer videre dere, denne nye «første dagen» i vårt liv i juli 2021.