Tanker om å bo i Groruddalen

Hva er det som gjør at du har bosatt deg her i Groruddalen?

For meg, er det å ha utsikt til Bånkall og skogen rundt. For jeg er en gammel sjel fra endeløse slekters vandringer over de store skoger i Karelen til Finnskogens land. Et åndsmenneske som ikke liker dødens urbane betong, de moderne , sjelløse bygningene, eller mennesker som blir sugd inn i en karikatur av frihet.

Selv om jeg bor i Oslo, at det er trafikkståk i Trondheimsveien, ekkelt svevestøv og bybildets nedbrytende psykriatri…….., intetheten mellom det nye og det gamle, …så kan jeg gå til skogen og omfavne en gammel furustamme, kjenne treet, livet og styrken,..styrken og visdommen som ennå ikke har blitt hugget ned av menneskers uvitenhet.

Jeg finner ennå glimt av ro for sjelen. Derfor bor jeg her oppe på Vestli, på grunnen til gamle tiders husmannsplasser. 

Hører noenganger ekkoet fra en fjern tid, og ser skyggene av de som vandret med svette rygger over plogen. De som levde for dagen. De som kjente naturen puste. Og de som vandret pilgrimsveien, i håp om å finne en frelse vi ikke engang i dag har fått.

Laila Anna Maria, en av de siste Skogfinner.

Riktig god kveld til alle sammen.

🐺🐺🐺🐺🐺🐺🐺🐺🐺🐺🐺🐺🐺🐺🐺🐺

Pukuri frost, du snøfaukfødte

kuldeblåsten, kuldesønnen.

Vinter’n sitter du på grinda,

sæmmær’n gynger du i lauvet.

Jinta bringer vindmakter

ifrå sør, frå sol, frå dag.

Stiger fram med bronsegryta,

fjør som smørjer,fjør som smelter,

vifter frosten vekk med vengen,

vipper vinter’n bortom berjet.

Blås Jesus

med smeltende munn! 

Blås med milde lepper!

Opprinnelsesrune mot frostskader, etter Erkki Neuvoinen, Bolneset, Branvald finnskog. Opptegnet 12/10 av C.A Gottlund